Er det ikke bare å kjøpe ett mobilspill fra India?

”et ukjent indisk spillfirma har fått rettigheten til å lage offisielle mobilspill for Manchester United”, melder idg.no. Det høres enkelt ut. Den gigantiske fotballklubben tryller fram ett nytt indisk firma. De betaler sikkert ikke mer enn tre knapper og en håndfull glansbilder heller. Hvorfor gjør ikke flere det? Hvorfor kan ikke bare ethvert norsk firma finne seg noen utviklere i India som gjør jobben for en tiendel av en lat halvstudert røver i Norge? Er bare å google litt, så har man en avtale fort som svint. Eller? Jeg bruker ofte skype i jobben og har tydeligvis ikke vært flink nok med innstillingene mine. Nesten daglig får jeg opp en direktemelding fra en kinesisk leverandør av tøykleder, mobilpyntere eller diverseplastikkdingser. Alle framstiller seg selvsagt som et opplagt valg. Excellent quality, mister – only the best for you. Rekorden tror jeg er tre manufactors på en dag. Hvis jeg mot formodning en dag skulle kjøpe meg en million mobilpyntere, hvordan i alle dager vet jeg hvordan kan jeg vite hvem jeg skal kjøpe av? Hvem kan jeg stole på ikke sender meg et stjålet restlager tipex eller kjøper vinger for pengene? Det kan jeg selvsagt ikke vite. Det kunne heller ikke Manchester United da de begynte å google.

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg vil ofte møte folk ansikt til ansikt før jeg gjør større businessavtaler. Om jeg ikke kan møte de selv, vil jeg at noen jeg stoler på har møtt de. Dette gjelder spesielt i mange asiatiske markeder. Med et hovedkontor i Singapore, får vi til stadighet diverste firmaer som vil at vi skal selge deres varer til Europa. Tro meg, det er nok av knallbra produkte som overgår alt vi har i Norge. Men enda mer møkkaprodukter som aldri ville vært lovlige her. I tillegg kommer styret med å lage avtaler, pruting, oppfølging, pruting, betaling og pruting igjen. En avtale har alltid ørten faser forhandling, ikke en enkel anbudsrunde som vi ofte er vant med i Norge. Kaoset med avtaler, pruting, oppfølging pruting, betaling og pruting gjør at det ofte ikke er verdt tiden å sette ut produksjon til lavkostland i Asia. Hvis ikke du forhandler med noen som har vært med på det og kjenner noen de vet kan levere. Jeg kan garantere deg at det er det Manchester United gjorde.

Jeg gjorde nylig en avtale med et singaporsk firma. De kunne ikke fatte når vi fortalte at man ikke på død og liv måtte ha 20 sider kontrakter og forskuddsbetaling for alle avtaler. Etter tre uker fram og tilbake, godtok de faktisk at det med avtaler i Norge var større sannsynlighet for at kunden betalte enn ikke betalte.

Mang et firma har gått på en smell når de skulle spare penger på å outsourche utvikling eller produksjon. Samme hvor mye man kan mene at mennesker er mennesker, og business er business – om man ikke er klar over kulturelle forskjeller, vil minst en part sitte igjen med svarteper. En drøss firmaer har også fått det til, men jeg vil påstå at alle disse har en klar fellesnevner. Min lille følgesregel er: bruk noen som kjenner begge markedene, snakker begge språkene og kjenner kulturene. Fortrinnsvis må noen, et mellomledd eller en assosiert, ha gjort forretninger med leverandøren. Hvis ikke, er det for mange feller uansett hvordan fasaden ser ut.

De riktige kontaktene spiller om mulig enda større rolle i mange asiatiske markeder. Med den singaporske staten som eier, så er det underlig hvor mye lettere forhandlinger har gått når vi skulle orientere oss i jungelen. For mobilspill har vi funnet fram til et lite indosnesisk firma som leverer det de skal. Bra folk – selv om de ikke vet hva snø er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s